100 år gammelt anlegg – er det lov’a?

Snelleanlegg ble lagt opp fra slutten av 1800-tallet fram til siste krig, men det var stor overlapp med kulo-anlegg – ledninger i lukket aluminimsmantel – som ble tatt i bruk helt fra rundt 1910, og var i bruk fram til plasten overtok rundt 1960. Ofte ble det til og med lagt skjult kulo-anlegg – fra rundt 1930 – mens det fortsatt ble strukket snelleanlegg i kjeller og loft.

Når det ble brukt snelleanlegg i boligrom – fram til mellomkrigstida – var det en tvunnet ledning på en snellerad, med føring av den tvunne ledningen i et rør ned på vegg, til brytere. Til stikkontakt gikk føring ofte i rør, uansett alltid under ca. høyde 1,7m og ned til gulvlist. Men: til å begynne med var stikkontakt plassert høyt, ved siden av lysbryteren.

I verksteder og kjellere kunne de to lederne bli surret til hver sin snellerad. (Dette dreide seg om sikkerhet og/eller om kapasitet.) Det er denne logikken vi har brukt på Smedstua, med «verksted-anlegg» med dobbelt snellerad i de to midterste rommene. Vi har lagt opp en moderne ledning i tillegg, for å få kapasitet også til elektrisk oppvarming og annet utstyr, som snellekursen ikke gir rom for.

Tak-kopp som skille mellom fast og løst opplegg (dvs. ledninger på lamper, radio etc.) ble brukt fram til siste krig, før stikkontakt overtok som skille mellom fast og løst opplegg. Litt uklart når dette egentlig skjedde, fordi det var lite forskriftskrav før 60-tallet. Fast overgang – som takkopp – er nå igjen blitt lovlig. Grunnen til dette – og grunnen til at det i det hele tatt er blitt lovlig å legge opp snelleanlegg, slik det så ut rundt 1900 – er vel kanskje at det nå produseres dobbelisolerte ledninger og øvrig utstyr beregnet på dette. Det er etter ca. 1990 ikke lenger noe problem å kombinere «gammeldags» anlegg med moderne forskrifter.

Vi kjøpte alt utstyret av Den gamle Krambod på Bakklandet, og Elektrikerservice AS gjorde jobben. Det var første gang elektrikeren gjorde det, men han fant ut av det, også med noen lure knep underveis.