Historien starter gjerne med 1700-tallets orangerier, som så mer ut som vanlige hus, men med særlig store vinduer. De var riktignok flotte – orangeriene tilhørte slott og herregårder, og de tilhørte utøvelsen av en livsstil. Deres hensikt var overvintring av sitrustrær, druer og andre vekster som ikke tålte nordisk klima. De var ikke egentlig dyrkningshus. Vekstene ble flyttet i hus om høsten og satt ut om våren. (Stiftsgården har et orangeri – trolig eneste nord for Dovre.)

Engelsk veiledning for veksthus fra 1824

Tidlig på 1800-tallet ble tanken om å dyrke i glasshus utviklet, og det ensidige gartneriet oppsto som bygningstype, som det også ble brukt vitenskapelige krefter på. Fra midten av 1800-tallet ble det utgitt veiledninger om konstruksjon, i forhold til solvinkel, temperatur og oppvarmingssystem osv. Disse var gjerne engelske, men svenske og norske tekster og tegninger finnes også. Også denne bygningstypen tilhørte slott og herregårder, men var enklere i det arkitektoniske utstyret – de ble mer sett på som uthus eller produksjonsbygninger.

Først etter 1900 ble gartneriene handelsgartnerier. De tosidige veksthus eller drivhus overlappet den siste delen av 1800-tallet, særlig i spesielt store (svenske) anlegg, og overtok helt etter 1900.

Fra veksthus i Skåne ca 1910.

De ensidige gartneriene ble fra starten holdt over frysepunktet med vanlig vedovn i glasshuset, eller de ble varmet opp med røyk som ble ført i lange rør eller tegl-kanaler fra et sentralt fyrsted til en av skorsteinene. Unntaksvis ble også varmt vann i rør brukt.

Nyrestaurert ensidig veksthus, Överjärva.