Den tidlige historien

Gartneriet på Smedstua ble bygget 1883 eller noe tidligere, som del av det meget eksklusive sommerstedet Smedstuen.

Stedets historie går tilbake til 1793, da den kjemiske fabrikken Lysholmsminde ble etablert i Devlehamn på Lade. Grunnleggerne, brødrene Nicolai og Johan Møllmann Lysholm, kjøpte 150 mælinger jord av Henrich Meinche (eier av gården Devle) ved skjøte den 8. mai 1800. Eiendommen var fra da matrikulert som eget bruk under navnet Lysholmsminde.

Om lag 40 større og mindre bygninger ble oppført ved Devlehavn. Virksomheten var først et trankokeri, omfattet etter hvert såpekokeri, og ble utbygd til kjemisk fabrikk i 1800, med salpeterfabrikk og fabrikk for produksjon av forskjellige fargestoffer etc. Den ble av eierne påstått å være en av landets største, da den skulle auksjoneres bort. Bygningene sto til dels på samme murer som den eksisterende husklynga. Fabrikken var ferdig utbygd i 1806, men allerede i 1807, var «de gode tidene forbi».  Det ble krig, der Danmark-Norge kom med, og det ble nødsår og lite etterspørsel. Eierne begynte å tape på driften og fikk problem med gjeld. Staten var kreditor og sendte fabrikken på tvangsauksjon i 1827.

Jørgen B. Lyholm, sønn av Nicolai Lysholm, kjøpte da anlegget samlet – til spottpris, faktisk under en hundrededel av hva som var investert få år tidligere. Jørgen B. og broren Olaus drev fabrikken videre. Jørgen B. Lysholm startet dessuten med brenneri og destillasjonsfabrikk, men den suksessrike akkevittproduksjonen ble snart flyttet til Olav Tryggvasons gate, hvor det ble bygd ut et fabrikkanlegg i løpet av 1800-tallet.

Nicolai Lysholm hadde fradelt og bygd landsted innenfor eiendommen Lysholmsminde i 1810. Dette lå på dagens Fagerheim og kaltes Fagerheim.

Industrimiljøet er beskrevet i flere samtidige tekster fra omkring år 1800. I 1792 skrev Nicolai Lysholm sine «Tanker hvorledes Sildfiskeriet med Tiden kunde blive mere betydelig og til langt større Nytte end hidindtil for den fiskende Almue her i Stiftet, anlediget ved et nu allerede paa Deflehavn anlagd Sildtrankogerie (Trondhiem 1792). Og fra 1804 finner vi Christen Prams «Embedserklæring om Stadshauptmand Lysholms og Broders Fabrik Anlæg paa Lysholmsminde ved Throndhjem […]». Det finnes også et kart fra 1807 som viser bygningsmiljøet med funksjonsbeskrivelser for bygningene.

Bolighuset som i kjernen inneholder såpekokeriet, steinkaia med båtfeste, den fortsatt eksisterende brønnen, den såkalte Fiskerhytten, og eiendommen Sommerlyst i Smedstuveien, opprinnelig direktørbolig, er rester fra industriepoken. Det er også en mulighet for at naustet sør i området, og murformasjonene på odden, stammer fra denne første tida. Blant bygningene nevnt i 1804 var et «marketenterie» – dvs. kiosk for salg av matvarer til ansatte, ca. 25 x 12 alen. Et veksthus nevnt i en seinere branntakst kan ha vært en del av dette.

Sommerstedet Smedstuen

Midt i århundret dabbet industrihistorien ut. Skjønt såpekokeriet ble drevet i mindre målestokk nesten ut 1800-tallet, visstnok mest av hensyn til de ansatte. I 1865 ble en parsell skilt ut fra Lysholmsmindes nordlige del og gitt navnet Smedstuen.

Navnet må forstås romantisk, og henspilte på ei smie som da fortsatt lå midt i den bakken som også idag er veiforbindelsen ned til sjøen. Kart fra 1807 viser denne som fabrikkens smie. Smedstuens tomt var avgrenset av hovedbruket Lysholmsminde på alle sider og var fra før opparbeidet som hage og park. Parsellen ble tatt i bruk av Jørgen B. Lyshoms nest eldste sønn konsul Olaus Krabbe Lysholm. Lysholm bygde et representativt landsted i nygotisk stil, for seg og sin frue Clara Dorothea Due. Stilen var på alle vis typisk for tida. Sannsynligvis var bygningen ferdig i 1866. Denne sommervillaen er den første bygningen i området vi har foto av.

Hovedgården Lysholmsminde ble overtatt av den eldste sønnen konsul Nicolai Lysholm. Denne døde ung, og enken Jenny Lysholm solgte i 1871 gården til konsul Anthon Jenssen senior. Gårdens navn ble nå endret til Fagerheim, og var i mange årtier familien Jenssens landsted.

Stil og smak forandret seg snart, og Olaus Krabbe Lysholm foretok en betydelig ombygging av sin sommervilla, omkring 1876.  Deretter foretok han en kraftig utvidelse av bygningen, med total ombygging fra nygotikk til sveitserstil, i årene 1886-88. Fasademotiv fra den første villaen er likevel lett gjenkjennelige. Noen få fotos finnes også av denne, og den opprinnelige villaen er sannsynligvis venstre del av bygningen som bilder under viser.

Kort tid før fullført ombygging brant villaen helt ned – i mars 1888. Allerede i mai gjorde Lysholm avtale med arkitekten Eugen Sissenère, da 30 år gammel, som noen år tidligere hadde vunnet konkurransen om Ilen Kirke. Han tegnet i full fart den nye Smedstuen, et komplekst byggverk  i sveitserstil, ikke ulik huset som brant: Sannsynligvis hadde han også hatt hånd om ombyggingen av den nedbrente villaen. Teknisk Ugeblad bragte for øvrig i nr 29, 1889, en reiseskildring fra Verdensutstillingen i Paris 1889, av Sissenère. Det fortelles at de høye herrer i den Norske Comité ikke hadde et helt godt forhold til C. Thams, og dette skinner igjennom i hr. Sissenère skildring. Sissenère emigrerte siden til Brasil, hvor han visstnok fungerte som arkitekt.

I boka Fenomenet Thams, skriver Elsa Reiersen:

«Våren 1888 samarbeidet Marentius Thams nært med arkitekt Eugen Sissenère om oppførelsen av konsul Olaus Krabbe Lysholms praktvilla Smedstuen på Lade. M. Thams & Co. produserte villaen etter Sissenères tegninger. Kontrakten om leveringen av villaen for 30 000 kroner ble undertegnet i slutten av mai 1888….

…Kapasiteten på brukets bygningsavdeling var stor nok til at flere bygninger kunne produseres samtidig, men det oppsto nå en kollisjon mellom de nye bestillingene [villaer til Paris 1889] og villa Smedstuen til konsul Lysholm, som fremdeles ikke var ferdig. Etter planen skulle dette arbeidet være avsluttet høsten 1888, men arkitekt Sissenère hadde brukt lang tid på å få frem alle tegningene, og dermed ble det forsinkelser. Marentius Thams mente at Sissenère var en flink arkitekt, men han ble frustrert da arkitekten ikke klarte å produsere arbeidstegningene fortløpende til produksjonen på Strandheim Brug.»

Lysholm fikk likevel på kort tid oppført en ny, storslått sveitservilla på tomta. Den sto ferdig i 1889. Sissenères tegninger ble brukt av M. Thams &Co på Strandheim Brug til å utføre bygningen som et byggesett i lafta plank, bordkledt og omfattende dekorert ut- og innvendig. Både eksteriør- og interiørbilder viser et slott av tre.

Adresseavisen skrev: ”Konsul Olaus Lysholms Landsted Smedstuen nedbrændte Nat til Søndag totalt. Eieren havde netop foretaget en betydelig Udvidelse og ombygning av Stedet, hvilket Arbeide nu var næsten færdigt…” . ”Men Smedstuen ble ført opp igjen, større og like praktfull som før”, forteller Olaus Schmidt i 1958.

Avisa Nidaros hadde en serie artiker under navnet «Erindringer fra 80-årene i Trondhjem og Stinda». Vignetten «senior» skrev om Smedstuen:

«Smedstuen, konsul O. K. Lysholms eiendom, hvor vakkert og  fornemt, duftet det ikke på lang avstand, når man nærmet sig dette yndige sted, hvor den menneskelige tanke gjorde sig til nytte de herligheter som naturen med sine tilfeldigheter og luner hadde utstyrt stedet med. Sitt store mønstergartneri med herlige anlegg og store drivhus, hvor druene modnedes og avgavs til de store selskapeligheter, som kun rummet datidens intelligens og kultur, sin velsmakende frukt. Et såpekokeri var fra gammel tid knyttet til stedet, mens den

«velsmakende» Lysholms akevitt fremstilledes i byen. Et særkjenne på  Lysholms familie, når denne var ute på kjøretur, var husets to vakre eplehvite hester og en kjøredoning med kusk, som ikke efterlot noe, hvad den svenske hestekjenner grev Wrangel gir uttrykk for i sin bok om hester, kjøring og ridning. Henrik Ibsens ord kom her til sin rett: på kjøretøiet skal storfolk kjennes.»

Det ensidige veksthuset

Gartneriet ble satt opp før den første villaen ble om- og påbygd, 1883 eller noe før. På dette tidspunkt sto også et annet ensidig veksthus på området, 10m kortere og fysisk tilknyttet fabrikkbygningene, satt opp tidligere på 1800-tallet, trolig 1804. (1877 er første tilgjengelige branntakst). Allerede dette hadde et varmesystem:  et «varmeapparat» og ledningssystem basert på damp.

Det nye kan kalles et herskapsgartneri. Innvendig hadde bygningen tre nøkterne rom. Ett var bolig for gartnerdrengen (tidvis gartneren) og 1-2 rom var arbeidsrom for gartneren. I en halv-kjeller var anlagt fyringsanlegg for oppvarming av veksthusdelen via røykkanaler. I de første årene ble veksthuset holdt over nullpunktet ved hjelp av en koksovn som sto ute i glasshuset. Gartnerdrengen bodde i huset, for å kunne fyre når temperaturen ute nærmet seg 0. Disse trekkene er likedan i flere av de mange svenske referansene. Det fjerde rommet (nærmest Ladestien) har derimot vært utformet og utstyrt med en annen og mer dekorativ standard. Det fikk store åpninger både mot vest (gavlen, med glassrammer og lemmer) og ut mot veksthuset. Det har hatt symmetrisk plasserte dekorative installasjoner, med blomster og basseng med springvann, mye murt av rund elvestein, som var moderne. Rester av ledningsføring for springvann finnes fortsatt. Dette rommet kan ha hatt en vinterhage- eller lysthus-funksjon for eierne, og det er dette som skiller bygningen fra samtlige svenske, ellers tilsvarende anlegg.

Det ble bygd med utvendige dekorative trekk og farger nokså tilsvarende den første villaens.(Smedstuen I). Skorsteinene, med et lite kors, er like. Dråpeformet dekor på vindskiene har likevel ikke helt samme utforming som Smedstuen I og heller ikke helt som Smedstuen II eller III. Derimot er den lik patrisiervillaen på Nidareid, østlige del bygd 1847. Denne bygningen ble endra/bygget om i 1890, med ingen andre enn arkitekten Eugene Sissenère. Ettersom han på dette tidspunktet – i alle fall på villa Smedstuen – for lengst hadde forlatt nygotikken, kan det tenkes at dekoren på Nidareid er fra 1840-50-tallet. Det kan uansett godt tenkes at en helt nyutdannet Sissenère ca. 1883, før ombygging av villa Smedstuen (I) var igangsatt, også var arkitekt for gartneriet på Smedstua.

Veksthusdelen dekket hele sørveggen og var delt i tre avdelinger (eller ifølge branntaksten to).

Arbeidet med å utrede bygningen og bygningstypen har gjort det klart at den er relativt enestående i norsk sammenheng, selv om det har eksistert noen meget få tilsvarende anlegg tilknyttet herregårder, ved slottet i Oslo, Ulefoss hovedgård og Baroniet Rosendal.

Dette er en del av den romantiske og sterkt overklassepregede sommersted-kulturen på Lade. Denne kulturen oppsto allerede i form av lystgårdene på 1600-tallet og varte rundt 100 år. Fra rundt 1850 gjenoppsto den; nå ikke lenger som gårder, men som overdådige sommervillaer. De flotteste hadde ambisiøse hageanlegg, og enkelte hadde ansatt gartner for å holde dem i orden. Smedstuen var et av de mest påkostede sommerstedene. Kanskje var gartneriet altså først og fremst en del av en rik families omfattende sommerdrøm.

Brønnen er eldre, men brønnhuset kom noe seinere – i likhet med gartneriet er dette bygd av «rester» fra prefabrikasjons-virksomheten på Strandheim Brug –(det har en merkelig form, skjult under ytterkledningen). Inntil da hadde brønnen stått åpen, eller med en enkel overdekning, siden slutten av 1700- eller begynnelsen av 1800-tallet.

Nytt århundre

Etter konsul Krabbe Lysholms død i 1894, var hans enke Clara Lysholm (f. Due) eier av Smedstuen, inntil hun solgte det ved skjøte i 1899 til Wilhelm Thams. I panteboka nevnes det lite om bygninger. Det står at det til parsellen Lysholmsmindes fabrikk hører 2 bygninger med tomter, samt adgang til og benyttelse av en dam, hvilket alt er beliggende utenfor parsellens grenser.

Wilhelm Thams hadde Smedstuen som sommersted, med kone, fire barn og en brordatter med familie, fram til 1911, da eiendommen ble solgt til J. M. Bergström. «Smedstuens gartneri» fulgte med i kjøpet. Likeså tennisbane og en dam som lå rett ovenfor brønnhuset. Allerede året etter – 1912 – ble den solgt videre til ingeniør Yngvar Knudtzon. Yngvar Knudtzon var eier og leder av Dagsposten og Aktietrykkeriet. Knudtzon finansierte kjøpet ved å gjøre et bytte med Kongens gate 20. Han var den siste eier som hadde Smedstuen som sommersted. Eiendommen omfattet fortsatt et stort område, med parkanlegg og tennisbane, dessuten også «Fiskerhytta». (Villaen Smedstuen er i private album betegnet som «hovedhytta»).

(Yngvar Knudtzon mistet sin første kone i 1908 og giftet seg med Reidun Grønning i 1916. På en utgave av et foto tatt foran villaen i 1915, er en tidligere kjæreste derfor retusjert bort!)

Rundt 1900 fikk Thams malt hele den opprinnelig trolig oljede eller brunokre bygningen hvit/gråhvit. Dette er et tegn på at moten igjen hadde skiftet, og sveitserstilens typiske kjennetegn var ikke lenger viktige, statusmessig.

Etter 1900 ble gartneriet fortsatt ei tid brukt som en del av Smedstuens «infrastruktur» – forsyning av grønnsaker og drift av hage og park. (foto t.h. fra 1926). Noe seinere ble det også produsert for salg eksternt. Erbe dropsfabrikk betalte 2 øre pr. 2 kg bunt rabarbra, ifølge Eleonore Knudtzon Strømsland. Hun mente at gartner Johannes Rosendahl allerede rundt 1910 produserte i stor grad for egen husholdning. Rosendahls sønn forteller at det ble dyrket tomater, agurk, gresskar, druer m.m. i veksthuset, og på friland potet, reddik, rabarbra, eple, pære, bringebær stikkelsbær m.m. Pære- og plommetrær har han også nevnt. Gartneriet produserte blomster nok til å forsyne Knudtzon-familien fullt ut både på Smedstuen og i byen. På denne tida var det ikke virksomhet i gartneriet om vinteren.  Epoken som herskapsgartneri tok slutt et tiår eller to ute i det nye århundret. En gang rundt første verdenskrig, som ledd i å kunne fungere som separat handelsgartneri, ble det oppført et lavt saltaks-drivhus sør for bygningen. Dette vises på foto  fra rundt 1930 og seinere. Etter 1920 var sommerstedenes storhetstid definitivt over. Gartneriet sto da på egne bein.

Nytt tidsskifte – annen verdenskrig

Det var fortsatt Yngvar Knudtzon som eide Smedstuen da tyskerne 14. november 1940 rekvirerte bygningen til bruk som offisersboliger. De foretok trolig en del omkalfatringer. Etter avtalen skulle Fliegerhorstkommandantur Lade  betale kr. 100,- pr. måned, etterskuddsvis… Ved frigjøringen overtok Direktoratet for fiendtlig bebyggelse, som brukte huset til nødboliger. Bl.a. ble «Damesalen» delt i to for å huse to familier. Yngvar Knudtzon døde i 1945. Etter få år fikk hans barn eiendommen tilbake, men disse valgte å kvitte seg med den svært krevende hovedbygningen. Dette skjedde ved at dødsboet i 1950 solgte denne til privatpersoner, mens enken og fem barn beholdt øvrige bygninger og eiendom  – Fabrikken, Sommerlyst og Berget, som alle hadde vært i Knudtzons eie.

I perioden 1954-56 forsøkte familien å få gjennomslag for å bygge 3-5 punkthus idet som idag er friområde og gartneriets areal. Det var delte meninger i kommunen om dette, men hensynet til allmennhetens interesse slo til slutt igjennom.       I 1951 søkte de nye eierne av Smedstuen-villaen om oppdeling til leiligheter og hybler. Bygningsrådet i Strinda viste til forkrøblete boligplaner og stor brannfare, når de avviste søknaden. Ved inspeksjon fire år etter, i 1955, viste det seg at arbeidene likevel var utført. (Enkelte av endringene kan ha vært utført av tyskerne).

I 1956 registrerte kommunen 5 leiligheter i 1. etasje, 2 leiligheter og 1 hybelleilighet i 2. etasje, 3 leiligheter på loftet, 3 leiligheter i uthuset, og 1 leilighet i dokkestua.  Alt var ulovlig bygd og eierne ble politianmeldt. Det ble idømt løpende bot inntil det var sendt inn lovlig søknad og ovnene på loftet var fjernet, noe som ikke skjedde før i 1957. Det ble da gjort en ny brannvurdering, og bygningsrådet avviste den innkomne søknaden 29. januar 1958. Man krevde samtidig ildsteder fjernet og arbeider omgjort umiddelbart. Det kom svar fra eiers advokat med delvis innrømmelse 12. mars 1958. I påsken, første uka i april, brant hele bygningen ned til grunnen.

Brannområdet med parken rundt på øvre del av området  av Trondheim kommune i 1959 ble parsellert ut for småhus, mens kommunen kjøpte resten av Knudtzons arvinger og la de nedre delene  ut til friområde. Smedstuvillaen sto på tomta som i dag har adresse Jan Voigts vei 12.

Kommunen fortsatte å leie ut grunn til gartneriet. Det var drevet separat som handelsgartneri siden mellomkrigstida, og ble ikke påvirket av brannen, men fungerte ikke som egentlig handelsgartneri utover 1955-60. Gartneriet på Smedstua er av Trondheim Gartnerforening i en oversikt midt på 50-tallet oppført som nedlagt. I liten skala ble det likevel opprettholdt en viss virksomhet. Helt fram til 1978 produserte gartner Arvid Nordskag (gartner 1950-1980) grønt og blomster for torgsalg på Buran og Torget. Det ensidige veksthuset forfalt i løpet av krigen og 50-tallet, og var fjernet ca 1967. All virksomhet i gartneriet var over rundt 1980.

Hva finnes fortsatt?

Til Smedstuen hørte et stabbur, plassert på dagens Smedstuveien 34. (Sommerlyst) Brønnhuset – også det bygd av maskinlafta plank (i en pussig båtform, skjult under ytterkledningen) – er intakt, og inneholder fortsatt brønnen fra tidlig 1800-tall. Stabburet og brønnhuset skal være oppført i 1888. Sammenhengen med villaen – konsul Krabbe Lysholms forseggjorte sommersted – må forklare snekkergleden på de to beskjedne bygningene som står idag. Fra branntomta ble berget de fine sementflisene som hadde ligget i hallen. Disse er idag lagret i gartneriet. Også to store kaminheller ble berget og lagret der. En engelsk signalkanon fra 1868 som sto til pynt, fins fortsatt på samme sted. Dette er såvidt vites alt som fortsatt eksisterer, foruten et godt bildemateriale og skriftlig dokumentasjon.

I 1983 ble bygningene på Smedstua vurdert antikvarisk for første gang. Året etter ble det vedtatt en skjøtselsplan, hvor dette ble fulgt opp. Imens forfalt gartneriet videre. I 1987-89 oppsto planer om å rive gartneriet, først til fordel for boliger, siden til friområde. Sommeren 1991 ba Byantikvaren om at alle historiske bygninger på Smedstua ble bevart for ettertida, noe planmyndigheten fulgte opp med endra regulering i september samme år, med vedtak i 1992. To år etter kom Ladestien til Smedstua. Det skulle gå endel år med fortsatt forfall før Fortidsminneforeningen i 2012 satte igang restaurering av gartneriet etter antikvariske prinsipper.