Historikk

Den tidlige historien

Gartneriet på Smedstua ble bygget 1883 eller noe tidligere, som del av det meget eksklusive sommerstedet Smedstuen.

Stedets historie går tilbake til 1792, da fabrikken Lysholmsminde – først bygd som trankokeri – ble etablert i Devlehamn på Lade. Grunnleggerne, brødrene Nicolai og Johan Møllmann Lysholm, kjøpte 150 mælinger jord av Henrich Meinche (eier av gården Devle) ved skjøte den 8. mai 1800. Eiendommen var fra da matrikulert som eget bruk under navnet Lysholmsminde.

Om lag 40 større og mindre bygninger ble oppført ved Devlehamn. Virksomheten omfattet etter hvert såpekokeri, og ble utbygd til kjemisk fabrikk i 1800, med salpeterfabrikk og fabrikk for produksjon av forskjellige fargestoffer etc. Jørgen B. Lysholm, sønn av Nicolai Lysholm, overtok anlegget i 1827. Han etablerte dessuten en brenneri og destillasjonsfabrikk i området.

Industrimiljøet er beskrevet i flere samtidige tekster fra omkring år 1800. I 1792 skrev Nicolai Lysholm sine «Tanker hvorledes Sildfiskeriet med Tiden kunde blive mere betydelig og til langt større Nytte end hidindtil for den fiskende Almue her i Stiftet, anlediget ved et nu allerede paa Deflehavn anlagd Sildtrankogerie (Trondhiem 1792). Og fra 1804 finner vi Christen Prams «Embedserklæring om Stadshauptmand Lysholms og Broders Fabrik Anlæg paa Lysholmsminde ved Throndhjem […]». Det finnes også et kart fra 1807 som viser bygningsmiljøet med funksjonsbeskrivelser for bygningene. Tre bolighus, den såkalte Fiskerhytten, et brønnhus og eiendommen Sommerlyst i Smedstuveien er trolig rester av dette gamle fabrikkanlegget. Det er også mulig at naustet øst i området og murformasjonene på odden stammer fra denne tida.

Villaen fra 1888

Villaen fra 1888

Sommerstedet Smedstuen

Midt i århundret dabbet industrihistorien ut. Skjønt såpekokeriet m.v. ble drevet i mindre målestokk nesten ut 1800-tallet, visstnok mest av hensyn til de ansatte. I 1865 ble en parsell skilt ut fra Lysholmsminde og gitt navnet Smedstuen. Denne ble overtatt av Jørgen B. Lyshoms nest eldste sønn konsul Olaus Krabbe Lysholm. Parsellen omfattet kanskje området hvor smia på anlegget hadde stått, derav (det romantiske) navnet Smedstuen. Lysholm bygde et representativt landsted i nygotisk stil. Midtveis i bakken mellom gartneriet og villaen viser gamle kart ei smie. Det er uvisst om denne er Lysholmsmindes smie, eller om den ble oppført som del av landstedet.

Hovedgården Lysholmsminde ble overtatt av den eldste sønnen konsul Nicolai Lysholm. Denne døde ung, og enken Jenny Lysholm solgte i 1871 gården til konsul Anthon Jenssen senior. Gårdens navn ble nå endret til Fagerheim, og var i mange årtier familien Jenssens landsted.

Stil og smak forandret seg snart, og Krabbe Lysholm foretok en sterk utvidelse av villaen, med total ombygging til sveitserstil, i årene 1886-88. Kort tid før fullført ombygging brant villaen helt ned – i mars 1888. Allerede i mai gjorde Lysholm avtale med arkitekten Eugen Sissenère, som noen år tidligere hadde vunnet konkurransen om Ilen Kirke. Han tegnet den nye Smedstuen i sveitserstil, ikke ulik huset som brant: Sannsynligvis hadde han også hatt hånd om ombyggingen av den nedbrente villaen.

I boka Fenomenet Thams, skriver Elsa Reiersen:

«Våren 1888 samarbeidet Marentius Thams nært med arkitekt Eugen Sissenére om oppførelsen av konsul Olaus Krabbe Lysholms praktvilla Smedstuen på Lade. M. Thams & Co. produserte villaen etter Sissenéres tegninger. Kontrakten om leveringen av villaen for 30 000 kroner ble undertegnet i slutten av mai 1888….

…Kapasiteten på brukets bygningsavdeling var stor nok til at flere bygninger kunne produseres samtidig, men det oppsto nå en kollisjon mellom de nye bestillingene [villaer til Paris 1889] og villa Smedstuen til konsul Lysholm, som fremdeles ikke var ferdig. Etter planen skulle dette arbeidet være avsluttet høsten 1888, men arkitekt Sissenére hadde brukt lang tid på å få frem alle tegningene, og dermed ble det forsinkelser. Marentius Thams mente at Sissenére var en flink arkitekt, men han ble frustrert da arkitekten ikke klarte å produsere arbeidstegningene fortløpende til produksjonen på Strandheim Brug.»

Lysholm fikk likevel på kort tid oppført en ny, storslått sveitservilla på tomta. Den sto ferdig i 1889. Sissenères tegninger ble brukt av Thams &Co til å utføre bygningen som et byggesett i lafta plank, bordkledt og omfattende dekorert ut- og innvendig.

Stor.Smedstua.04756

Adresseavisen skrev: ”Konsul Olaus Lysholms Landsted Smedstuen nedbrændte Nat til Søndag totalt. Eieren havde netop foretaget en betydelig Udvidelse og ombygning av Stedet, hvilket Arbeide nu var næsten færdigt…” . ”Men Smedstuen ble ført opp igjen, større og like praktfull som før”, forteller Olaus Schmidt i 1958.

Sissenère emigrerte siden til Brasil.

Det ensidige gartneriet

Gartneriet ble satt opp før den første villaen ble om- og påbygd, ca. 1883. På dette tidspunkt sto også et annet ensidig veksthus på området, 10m kortere og fysisk tilknyttet fabrikkbygningene, satt opp en gang før 1877, som er første tilgjengelige branntakst. Allerede dette hadde et varmesystem med et «varmeapparat» og ledningssystem basert på damp.

Det nye kan kalles et herskapsgartneri. Det ble bygd med utvendige dekorative trekk og farger tilsvarende, men ikke helt lik villaens. Innvendig hadde bygningen tre nøkterne rom. Ett var bolig for gartnerdrengen (tidvis gartneren) og 1-2 rom var arbeidsrom for gartneren. I en halv-kjeller var anlagt fyringsanlegg for oppvarming av veksthusdelen via røykkanaler. Disse trekkene er likedan i flere av de mange svenske referansene. Det fjerde rommet (nærmest Ladestien) har derimot vært utformet og utstyrt med en annen og mer dekorativ standard. Det fikk store åpninger både mot vest (gavlen, med glassrammer og lemmer) og ut mot veksthuset. Det har hatt symmetrisk plasserte dekorative installasjoner, med blomster og basseng. Dette rommet kan ha hatt en vinterhage- eller lysthusfunksjon for eierne, og er det som klarest skiller bygningen fra samtlige svenske, ellers tilsvarende anlegg. Ingen av disse trekkene finner vi i verken svenske eller norske referanser. Veksthusdelen dekket hele sørveggen og var delt i tre avdelinger (eller ifølge branntaksten to).

Evt 1953 Nærbilde

Arbeidet med å utrede bygningen og bygningstypen har gjort det klart at den er relativt enestående i norsk sammenheng, selv om det har eksistert noen meget få tilsvarende anlegg tilknyttet herregårder, ved slottet i Oslo og Baroniet Rosendal.

Nytt århundre

Etter konsul Krabbe Lysholms død i 1894, var hans enke Clara Lysholm (født Due) eier av Smedstuen, inntil hun solgte det ved skjøte i 1899 til Wilhelm Thams. I panteboka nevnes det lite om bygningsmasse. Det står at det til parsellen Lysholmsmindes fabrikk hører 2 bygninger med tomter samt adgang til og benyttelse av en dam, hvilket alt er beliggende utenfor parsellens grenser.

Wilhelm Thams hadde Smedstuen som sommersted, med kone, fire barn og en brordatter med familie, fram til 1911, da eiendommen ble solgt til J. M. Bergström. Allerede året etter – 1912 – ble den solgt videre til ingeniør Yngvar Knudtzon. Knudtzon finansierte kjøpet ved å gjøre et bytte med Kongens gate 20. Han var den siste eier som hadde Smedstuen som sommersted. Eiendommen omfattet fortsatt et stort område, med parkanlegg og tennisbane, dessuten også «Fiskerhytten». (Villaen Smedstuen er i private album betegnet som «hovedhytta»).

Knudtzon-familien har fortsatt medlemmer som bor i nærområdet, utskilt fra Sommerlyst.

Postkort foto 1900

Postkort foto 1900

Etter 1900 ble gartneriet fortsatt en tid brukt som en del av Smedstuens «infrastruktur» – forsyning av grønnsaker og drift av hage og park. Noe seinere ble det også produsert for salg eksternt. Erbe dropsfabrikk betalte 2 øre pr. 2 kg bunt rabarbra, ifølge Eleonore Knudtzon Strømsland. Hun mente at gartner Johannes Rosendahl allerede rundt 1910 produserte i stor grad for egen husholdning. Rosendahls sønn forteller at det ble dyrket tomater, agurk, gresskar, druer m.m. i veksthuset, og på friland potet, reddik, rabarbra, eple, pære, bringebær stikkelsbær m.m. Gartneriet produserte blomster nok til å forsyne Knudtzon-familien fullt ut både på Smedstuen og i byen. På denne tida var det ikke virksomhet i gartneriet om vinteren.

Nytt tidsskifte – annen verdenskrig

Høsten 1940 rekvirerte tyskerne Smedstuen til bruk som offisersboliger og foretok en del omkalfatringer. Ved frigjøringen overtok Direktoratet for fiendtlig bebyggelse, som brukte huset til nødboliger. Bl.a. ble «damesalen» delt i to for å huse to familier. Etter et par år fikk Yngvar Knudtzons barn eiendommen tilbake, men disse valgte å kvitte seg med den svært krevende eiendommen. Den ble solgt til kommunen, som fortsatte å bruke hele anlegget til utleieleiligheter. Eiendommen ble slått sammen med eiendommene Fabrikken, Sommerlyst og Berget, som alle hadde vært i Knudtzons eie.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kontrakt tysk overtakelse

Hovedbygningen ble på ny totalødelagt i brann – i påsken 1958. Det ble etter dette parsellert ut for småhus på øvre del av tomteområdet, mens nedre del ble friområde. Smedstuvillaen sto på tomta som i dag har adresse Jan Voigts vei 12.

Gartneriet var drevet separat som handelsgartneri siden mellomkrigstida, og ble ikke påvirket av brannen, men fungerte ikke som egentlig handelsgartneri utover 1960. Gartneriet på Smedstua er av Trondheim Gartnerforening i en oversikt midt på 50-tallet oppført som nedlagt. I liten skala ble det likevel opprettholdt en viss virksomhet. Helt fram til 1978 produserte gartner Arvid Nordskag (gartner 1950-1980) grønt og blomster for torgsalg på Buran og Torget. Det ensidige veksthuset forfalt i løpet av krigen og 50-tallet, og var fjernet rundt 1960. All virksomhet i gartneriet var over rundt 1980.

Historiske spor

Til Smedstuen hørte et stabbur, plassert på dagens Smedstuveien 34. Brønnhuset – også det bygd av maskinlafta plank (i en pussig båtform, skjult under ytterkledningen) – er intakt, og inneholder fortsatt brønnen fra tidlig 1800-tall. Stabburet og brønnhuset skal være oppført i 1888.

Sammenhengen med villaen – konsul Krabbe Lysholms forseggjorte sommersted – må forklare snekkergleden på de to beskjedne bygningene som står idag. I gartneriet var det lagret marokkansk flis fra villaens trapperom, og to kaminplater, trolig plukket fra branntomta. En engelsk signalkanon fra 1868 som sto til pynt, fins fortsatt på samme sted. Dette er såvidt vites alt som fortsatt eksisterer, foruten et godt bildemateriale og skriftlig dokumentasjon.

 

Leserinnlegg i avisa Nidaros fra 1880-årene. Forfatter ukjent.

«Smedstuen, konsul O. K. Lysholms eiendom, hvor vakkert og fornemt, duftet det ikke på lang avstand, når man nærmet sig dette yndige sted, hvor den menneskelige tanke gjorde sig til nytte de herligheter som naturen med sine tilfeldigheter og luner hadde utstyrt stedet med. Sitt store mønstergartneri med herlige anlegg og store drivhus, hvor druene modnedes og avgavs til de store selskapeligheter, som kun rummet datidens intelligens og kultur, sin velsmakende frukt. Et såpekokeri var fra gammel tid knyttet til stedet, mens den «velsmakende» Lysholms akevitt fremstilledes i byen. Et særkjenne på Lysholms familie, når denne var ute på kjøretur, var husets to vakre eplehvite hester og en kjøredoning med kusk, som ikke efterlot noe, hvad den svenske hestekjenner grev Wrangel gir uttrykk for i sin bok om hester, kjøring og ridning. Henrik Ibsens ord kom her til sin rett: på kjøretøiet skal storfolk kjennes».